Har du også et rom som er greit nok?

"Det var en gang.." kan jeg starte denne historien med. For det var akkurat det, en gang, i huset der vi bor. Det var ikke bare en tilfeldig gang, men selve gangen, the gang liksom, inngangspartiet, entreen, hallen om du vil (selv om det kanskje er litt pretensiøst å kalle et rom på 4,1 m2). Det er det rommet alle som kommer til oss møter først; gjester, naboer, mannen i fiskebilen. Rommet som gir førsteinntrykket av oss som familie. Det er også det rommet vi som bor her ser sist når vi går ut av døren om morgenen og som møter oss først når vi kommer tilbake fra skole og jobb. Hva slags energi burde egentlig det rommet gi oss?

Jeg skrev her om hvordan ulike mennesketyper planlegger hjemme. De samme typene skal få lov til å illustrere hvordan vi kan tenke på et rom i huset vårt på ulike måter: 

Den optimistiske og håpefulle: Det gjør ikke så mye at vaskemaskinen står i gangen akkurat nå, når vi bare får bygget det vindfanget så blir det kjempebra og da skal dette bli vaskerom! Jeg ser det for meg, stort flott garderobeskap, kule fliser, ikke en raggsokk eller refleksvest på avveie, ingen sko å snuble i. Det blir jo fantastisk!

Den irriterte: Er det mulig å få flere sko stablet opp innenfor døra? Hvorfor er det aldri plass til å henge opp våte klær? Hvor er nøklene? Har noen sett reisekortet mitt? Kan vi please finne et sted å ha votter! Dritthus- nå flytter jeg snart! 

Den slitne og resignerte: Nå har jeg virkelig prøvd alt med dette kjøkkenet. Har jeg ringt produsenten og spurt om jeg kan skifte fronter? Ja. Har jeg sjekket hva det koster å male dem? Ja. Har jeg sjekket om det blir noe fint med en annen benkeplate? Ja. Har jeg diskutert dette med mannen cirka etthundreogfemtitre ganger det siste året? Ja. Det hjelper ikke uansett. Jeg setter heller inn en dør her jeg, da kan vi jo i alle fall komme oss ut i hagen, der er det hyggelig!

Den løsningsorienterte: Altså vi har nå det gulvet vi har her i spisestua, det er ikke noe å gjøre noe med. Jeg liker hverken det eller fargen, men sånn er det. Det koster for mye å bytte. Jeg kjøper et teppe som passer til. Det ble jo ganske fint. Sånn ja, med det spisebordet i samme materiale så ble det jo til og med helhetlig her. Det får duge. Greit nok!

Vi kan veksle mellom hvilken type vi er, også fra dag til dag. Eksemplene over er alle historier fra virkeligheten. Han jeg er gift med var den irriterte, mens jeg var optimisten som visualiserte et så bra alternativ at jeg nesten trodde vi hadde det sånn. Helt til femåringens venninne Sofie kom på besøk. Jeg åpnet døren for å si velkommen, og da skrålte hun ut: HALLO INNI DUSJEN DER!!!! før hun lo av full hals. Unger ass. Jeg så meg rundt. Dusjen? Jaja, når du sier det, det er jo en vaskemaskin her. Flisene er kanskje litt badeaktige, de er faktisk akkurat som dem vi har på badet når jeg tenker meg om. Det er jo et sluk her, sant å si er det bare selve dusjslangen som mangler. Jeg innså at Sofie sikkert sa det alle andre tenkte. Jeg måtte slutte å late som og gjøre noe.

Så det var en gang en gang som så ut som en dusj. I dag er det en gang som er ryddig og fin, ikke stor, men med plass til refleksvester og sko. Vaskemaskinen er skjult, det er plass til å henge opp klesvask bak et forheng. Barna finner luer og legger det på plass selv. Belysningen er hyggelig og jeg blir glad hver dag jeg åpner døren. Og absolutt alle som kommer bemerker forskjellen, til og med fiskemannen. Jeg ønsker meg fortsatt et nytt vindfang, men den midlertidige løsningen er gått fra greit nok til god. Helt dønn ærlig tror jeg også det har reddet ekteskapet. 

Har du også et sånt rom? Som du aldri trives i eller får helt dreisen på? Som er greit nok? Gå til det rommet. Se deg rundt. Det funker jo?

Vi prøver en gang til. Gå ut og inn i rommet på nytt. Ta frem mobilen og ta et bilde av det du ser.  Nettopp. Ser du det Sofie så? På tide å ta grep?

“Før og etter Sofie. Fortsatt ikke helt i mål, men burde uansett kanskje sende henne et takkekort?”