Så ble det helt stille i hagen, igjen.

Foto: Nina Hurum. Tekst: Nina Klungsøyr

Du har sikkert opplevd det. Å gå inn i en hage som ikke er ny, der gresset viser flate spor av stier som en gang var. Der trærne står tett sammen og grenene er filtret inn i hverandre, som om de holder hender mens de stive venter på hva som skal skje. Der rosebuskene er tørre og grå, bare noen lange, tornete skudd prøver å holde nabobusken nede mens de selv strekker seg mot lyset. De gamle, pistrete syrinene har såvidt en svak, rund kjerne igjen av liv. Det kjennes som om alt som vokser holder pusten. Men der, selv i alt det sprukne, tørre, ustelte fornemmer du det, denne hagen var en gang elsket, og den lever fortsatt i håpet om å bli elsket igjen.

407A3870.jpg

Se treets spede knopper, de slanke grenene – stolte, sterke og spenstige.

De bærer treets frukter med kraft, utholdenhet og tålmodighet

mens de duver i vinden, bøyelige, ettergivende –

knekker ikke i vindkastene, men verner om, holder og støtter dyrebare skatter –

før de, når tiden er inne, gir slipp på de modnede frukter.

(Camilla Levin-Erichsen)

En høstkveld for 16-17 år siden gikk Camilla Levin-Erichsen inn i Lindehagen for første gang. Det var en opplevelse av noe merkelig magisk, melankolsk skjønt, overgrodd og vilt vakkert som gjorde at hun ble bergtatt. Følelsen av å forville seg i en pærelund, følge gjengrodde stier med hekker som sperret all utsikt før hun plutselig stod foran et lysthus av en annen verden. -Jeg finner bare klisjéer som kan beskrive opplevelsen! Følelsen av å vandre tilbake i tid, vandre i en drøm, bli hodestups forelska! Eiendommen kom for salg, men var altfor dyr og Camilla måtte slå fra seg drømmen om å skulle eie denne fantastiske hagen. Det kjentes som en gammel kjærlighet som aldri ble noe av.

Bilde2.jpg

"Hun stakk nøkkelen helt inn og dreide på den. Hun måtte bruke begge hendene, men det gikk! Hun tok enda et dypt åndedrag, holdt det svaiende eføyteppet ut og skjøv inn døren som åpnet seg langsomt - langsomt."

"Hun så seg om og pustet fort i spenning og undring og fryd. Hun sto inni den hemmelige hagen."

Huset i Lindehagen heter villa Cleveland og ble bygget i 1912 av Georg Boman, en lokal storhet. Den gangen var trærne på tomten synlige fra sjøen, Nesoddlandet var Kristianiafolkets sommerparadis og grosserer Olaf Olsen falt pladask for eiendommen da han var på besøk i sin 60-årsdag. Han kjøpte ikke bare den, men mye omkringliggende tomt. Slik ble Lindehagen til slutt bestående av 15 mål tomt og dens historie er en roman verdig.

Inspirert av engelske hagekunst ble Lindehagen anlagt som en nyformal hage. Grusganger ble lagt med hovedakse mellom hovedbygningen og fjorden. De store terrengforskjellene på tomten gjorde at hagen fremsto som en “sunken garden”, en enorm trapp, støttemurer og ligusterhekker ble anlagt mellom øvre og nedre platå. Jordlass fra Holland ble fraktet opp og brukt til et eget nivå med fontene og dam. Danske søtkirsebær ble plantet med 4 meters mellomrom i en allé fra trappen og ned til porten, dit badegjestene andpustne kom opp bakkene fra Bomansvik. Et lysthus ble bygget på hagens mest solfylte plass og Lindehagen fremsto som et av landets mest imponerende private hageanlegg med tre fulltidsgartnere og årlige leveranser til slottet.

407A5449-2.jpg
_MG_7910-4.jpg

"Det så ut som det hadde gått ganger i gresset her og der, og i et par av hjørnene var det lysthus (…)"

"Der var trær og blomsterbed og laurbærbusker klippet i rare fasonger og en stor dam med en gammel grå fontene i midten."

Så gikk grossereren konkurs. I løpet av få år måtte han ta opp store lån, selge alt han eide og flytte ut til sitt sommersted før også dette ble tatt fra han. Alt av verdi ble røsket bort, hagens elementer som krukker og urner ble båret vekk. Lokalhistorier forteller om en skjebne det er vanskelig å forestille seg, Olsens kone døde og han bodde til slutt som ensom mann i et drivhus på en nabotomt. I 1934 ble eiendommene solgt på tvangsauksjon, og få måneder senere var Olaf Olsen død. Det ble stille i hagen i femten år.

_MG_8049-2.jpg
_MG_7843-3.jpg

"Ikke rart at det er stille, hvisket Mary. Jeg er den første som har snakket her på ti år."

"Det var hverken blad eller roser på dem nå, og Mary visste ikke om de var døde eller levende, men de tynne grå eller brune grenene og rankene lignet et slør som bredte seg ut over alt.."

"Men blomsterbedene var nakne og vinterlige, og det sprutet ikke vann opp fra fontenen."

Bilde7.jpg
Bilde8.jpg

Etterkrigstiden kom med familien Leiang og blomstrende optimisme. Arne Leiang har kunnet fortelle det meste vi vet om Lindehagens historie, fra han flyttet dit som femåring i 1946 med mor, besteforeldre og en grandonkel. Lindehagen ble vekket til liv og gikk fra å være en stolt prydhage til en ikke så striglet, men godt drevet nyttehage. Familiebilder viser smilende mennesker som steller busker og trær. Lindehagen er fra denne tiden husket som et paradis å vokse opp i, med aprikostrær, mors peoner og frydefull svømming i fontenebassenget. Den enorme brønnen ga vann til nabolaget mange tørre somre. Hagen var elsket igjen.

407A5399.jpg

"Dei har vakse vilt, sa han, men dei sterkaste har trivest godt med det. Dei veikaste har døydd ut, men dei andre har vakse og vakse og spreitt seg og spreitt seg, så det er eit under å sjå."

Så skjedde det som ikke skulle skje, igjen. En personlig tragedie rammet familien, og Arne Leiang ble til sin store sorg vitne til at hagen forfalt. Sølvgranene døde etter en mystisk nabokrangel. Den siste poppelen gikk med i en storm. Lindehagen ble offer for en ny eier som ønsket å rive villaen og deretter megleres desperate forsøk på å selge til investorer uten å lykkes. Bomansvik og kommunens mangel på områdeplanlegging la eiendommen midlertidig død. Samtidig var det kanskje akkurat dette som reddet den vakre hagen fra å ende opp som oppdelte rekkehusparseller.

Grusgangene ble igjen dekket av gress. På dypet av den ovale dammen landet en rusten sykkel og annet skrot. Kjøkkenhagen visnet og det hvite stakittgjerdet råtnet. Alle trærne i alléen døde, alle bortsett fra ett. Lindetrærne vokste som en mur rundt eiendommen. Hagen holdt pusten på nytt.

_MG_8007.jpg

"Så stille her er! hvisket hun. Så stille!"

"Er det en helt død hage? Jeg skulle ønske den ikke var det."

Vi står i den nederste delen av hagen og ser oss rundt i det kalde høstlandskapet. Nøyaktig hundre år etter at villa Cleveland ble oppført ble det besluttet at eiendommen skulle legges ut på det private markedet igjen. Tross titalls interesserte kom det bare inn ett bud. Det enorme opprydningsarbeidet som var krevet på eiendommen var ikke for alle.

Camilla går foran oss og forteller rolig om alt som har skjedd siden hun gikk seg vill her den kvelden for lenge siden. Om å sitte på en traktor og oppdage at humpene i bakken var stubber fra den gamle alléen. Om funnet av gamle roser og rare stauder. Om samarbeidet med hagehistorikerne og deres puslespill med å lage et kart over grossererens vidløftige planer, selv om det ikke finnes en eneste tegning eller foto å oppdrive fra den tiden. Om håpet, at hun en dag skal ha råd til å gjøre i stand fontenebassenget.

_MG_7961.jpg
407A3885.jpg

"Opp fra vinterbrunt gress vokste noen runde kvasdynger som sikkert var rosenbusker - hvis de var i live."

"Hun gikk fra sted til sted og gravde og luket og frydet seg så umåtelig at hun ble trukket fra bed til bed og inn på gresset under trærne."

Blir den aldri for stor eller vanskelig for deg denne hagen? Svaret er nei. -Jeg er ikke redd for sånt, svarer Camilla, det er bagateller sett i et verdensperspektiv. Det vanskeligste med høsthagen er maskinene som skal reddes inn og lagres. De maskinene er i grunnen min store utfordring hele året med bensin, olje, deler, harking og knute på tråden og alt det jeg ikke har noe håndlag med. Men de våkner som regel til våren igjen uansett! Høsten for meg er å hente inn granbar og dekke roser, nyte villvinens praktfarger, klippe plenen en siste gang, sortere og rydde.

"Får jeg en spade, hvisket hun, så kan jeg gjøre jorden god og myk og grave opp ugress. Har jeg frø og får blomster til å gro, blir ikke hagen død lenger - den våkner til liv!"

Bilde13.jpg

"Og videre gikk de fra busk til busk og fra tre til tre. Han visste hvordan han skulle skjære bort det som var dødt og tørt, og kunne si om en lite lovende gren eller kvist ennå hadde grønt liv i seg.

IMG_9924.jpg
407A5370.jpg
407A6834.jpg

"Det er keisamt om vinteren når det ikkje er noko å gjere. I blomsterhagen der ute er det noko som rører seg djupt nede i mørkret.. Sola vermer det. og snart får du sjå små grøne skot stikke opp or svarte jorda."

_MG_7931-2.jpg

"Mary var et underlig, viljesterkt lite vesen, og når hun hadde noe spennende å bruke viljestyrken på, tok hun oppgaven alvorlig. Hun arbeidet og spadde og luket opp ugress så det sto etter."

Camilla retter på de grønne plastnettene som er satt rundt de nyplantede søtkirsebærtrærne der den stolte alléen en gang sto. - Disse trærne har måttet holde ut med både lus, rådyr og elg, forteller hun. Natur er natur og sånn må det være. Jeg følger spent med hver vår om mine ulike tiltak har vært til beskyttelse, jeg håper de snart vil tåle litt motstand. Det absolutt beste for dem, ville vært om jeg kunne trylle tilbake det originale to-meterhøye stakittgjerdet med tett hagtornhekk på innsiden, og noen art nouveau-porter, men jeg har ennå ikke kommet over det trylleformularet. 

- Her, på midten! Hun står nedenfor den bratte trappen med armene ut til siden. Jeg har spurt hvor man starter med å skulle gjenskape den fantastiske, historiske hageplanen jeg har sett tegning av. - En roserunding, som i en ballsal!  

Hun myser mot lav høstsol som snart forsvinner bak lindetrærne og jeg aner litt trass i smilet hennes.

 

"Vi må ikke gjøre det for ryddig, sa Mary. Det ville ikke være som en hemmelig hage da."

407A5329.jpg

Kilder: 

Den parallelle historien er sitater hentet fra romanen “Den hemmelige hagen” av Frances Hodgsons Burnett, utgitt i 1911, ett år før villa Cleveland ble bygget.

Hageanlegget ved Villa Cleveland/Lindehagen - Madeleine von Essen

Lindehagen - hagens utvikling og eieres påvirkning gjennom 100 år, av Camilla Levin- Erichsen.