Snart er det mai og 2 år siden jeg startet fin strek. Vi solgte leiligheten vår, bilen, jeg sa opp min tidligere jobb.. alt for å reise med mannen min og våre to barn på eventyr til Sveits. Vi tok avgjørelsen i løpet av et par uker, og har ikke angret en dag siden. fin strek har måttet vente en stund, jeg har vært hjemme med datteren vår og det har tatt tid å komme inn i et nytt miljø med alt det innebærer. Å få komme hit og trykke på slowmotionknappen i livet, det er en gave jeg har fått, og jeg håper jeg aldri mer skal på fast forward igjen.

I høst tok jeg et gründerkurs og det har virkelig vært en eye opener. Jeg har fått tro på at det er mulig. At jeg virkelig kan skape drømmejobben min og møte drømmekundene mine hver dag. Jeg har fått tak på visjonen min, hvem jeg ønsker å hjelpe. Jeg har utviklet et intervju jeg skal bruke i arbeidet mitt. Jeg har snart bestemt meg for logo. Jeg har et par prosjekter. Nå har jeg til og med kommet på hva bloggen min her skal brukes til. Plutselig har jeg kommet ganske langt, og det kjennes bra.

Jeg lærte i høst at man bør hoppe før man er klar, for når man er klar er man egentlig overmoden. Det ligger mye i det, og det å starte på kurset i høst var virkelig å hoppe i det uten å vite hvor jeg landet. Jeg landet heldigvis på begge bena. Men, nå denne våren jeg virkelig har satt igang med fin strek, kjennes det mer som å gli enn å hoppe. Jeg glir bortover en skøyteis. Jeg kan ikke egentlig gå på skøyter, men jeg er gammel danser og tenker at dette burde jeg kunne, og helt klart få til om jeg bestemmer meg for det og øver. Noe av teknikken ligger i meg allerede, som om jeg alltid har kunnet det, andre ting må jeg se på andre hvordan de gjør det for å lære meg. Noen ganger snubler jeg, av og til faller jeg hardt. Jeg kommer meg opp igjen. Noen ganger tar jeg forsiktig små skritt og er redd for å falle, andre ganger er jeg full av overmot og selvfølelse og sklir avgårde i hva jeg selv vil beskrive som rasende fart. Og det beste av det hele, jeg har funnet noen som vil gå på glattisen sammen med meg. Som også vil ta på trange, vonde sko med snøring og skarp egg, bare for å kjenne friheten det gir når du virkelig står støtt og glir bortover og solen skinner. Vi kaller oss powerfriends. Vi er der for å klappe når en tar en piruett, for å hjelpe til med å forstå hva en gjør galt når en bare detter, for å gi en hjelpende hånd når en går på trynet, for å lære bort små triks vi selv har lært sånn at alle blir mye bedre, for å ta tiden og løpe om kapp en runde og for å ta hverandre i armen for en skikkelig svingom. Jeg digger dem!

Vi kaller oss gründere og prøver på hvert vårt vis å skape drømmejobben. I mitt tilfelle handler det om å møte deg! Hvor jeg gjerne vil hjelpe deg med å kombinere din eller din families personlighet og livsstil med fin arkitektur, slik at vi sammen kan skape det optimale hjem! Ditt optimale hjem! Jeg håper du vil følge meg her på isen. Kanskje du blir med en dag!?

Klem, Nina.